Hvorfor pleier vi (nesten) alltid to valper om gangen

2016 var valpenes år for oss. Normalt pleier vi fosterhunder i alle aldre, men vi har innsett at vi av sikkerhetsmessige årsaker bare trenger å fostre valper eller små hunder i geitekksesongen på gården vår - omtrent januar til mai. I fjor kjørte vi bare valper hele året, hovedsakelig fordi vi møtte så mange valper som trengte fosterhjem. Når vi pleier unge valper, tar vi som regel et par. Det ser ut til å fungere best på den måten for oss.

De fleste ganger valper dukker opp på radaren vår, er det et helt kull. Det er vanligvis et sted mellom tre og et dusin. Vi trekker nesten alltid linjen i to. Vi har gjort tre før, men finner ut at av en eller annen mystisk grunn eskalerer vanskeligheten med å koordinere fôring og pottetrening eksponentielt etter to. Videre er en av de viktigste oppgavene dine som foster å sosialisere alle dyrene du har omsorg, og jeg synes det blir vanskeligere å jobbe nok med hver valp hvis vi har mer enn to. Dette kan ikke være tilfelle hjemme hos deg. Hvis du kan ta og ordentlig sosialisere mer enn to, gjør det for all del!

To av fosterungene våre i 2016, Sydney og Sassy. (Foto av Lisa Seger)

Vi tar heller nesten aldri bare en. Med mindre det er bokstavelig talt bare en i nød. Og vi har flere grunner til dette. Den første er at det er vanskelig nok å flytte til et nytt miljø og borte fra mamma eller andre søsken. Når de kommer helt alene, virker justeringen enda vanskeligere. Jeg vil si 75 prosent av valpene våre gråter den første natten de er her og får sove i et nytt, merkelig sted uten familien de er vant til. Det tallet går til 100 prosent med en enkelt valp.

hundefornærmelser

Sologutten vår i fjor var Keyser Soze. Han gråt så mye at det nesten gjordeJeggråte, og han ville ikke la seg lure av det store ”surrogatmamma” kosedyret vi bruker for å gi nye valper trøst. Han ble heller ikke bedre med kassen flyttet inn på soverommet vårt. Og så sov han i sengen med oss ​​de første nettene. Noe som var hyggelig for meg, men ikke en god vane å innpode en valp som kan havne i et hjem der det ikke er OK. Heldigvis, som alle valper, fant han steget om noen dager, og deretter gikk han lykkelig til sin egen hundeseng etter det.

Keyser Soze og vår veldig tålmodige hund Mama D. (Foto av Lisa Seger)

Når tilpasningen til søvnoppsettet er gjort, finner vi at å ha et søsken også hjelper dem å okkupere hverandre og mette valpekjøringen for lek. Våre egne to hunder vil til slutt leke med en solo valp, men hvert fosterbegrep begynner med at de viser valpene riktig pakkeoppførsel. Ofte betyr det at valpene får vondt mens de blir disiplinert, og slik at spillet ikke skjer før de har lært noen av grunnreglene. Med et søsken kan de gjøre begge ting på en gang. Dessuten, jo eldre våre egne hunder blir, jo mindre har de til og med lyst til å bryte med valper. Jeg tror at lek er en viktig del av å lære å være hund, så det å få et par sørger for.

Til slutt er jeg bare en av dem som tror to hunder ikke er så mye vanskeligere enn en. Hvis du mater en og tar en valp ut etter hvert måltid og hver søvn uansett, hvorfor ikke bare gjøre det for to? Ja, i utgangspunktet er det to ganger ulykkene å rengjøre. Ja, det kan bety to ganger ledningene / skoene / fjernkontrollene tygges, men alle disse tingene er midlertidige. Forhåpentligvis, når de er klare for adopsjon, har verden to hunder til som er klare til å være gode borgere i evige hjem. Og det er det endelige målet.

slangebitt på hunden

Fostervalper Becky og Bey (nå Sascha og Beignet). (Foto av Lisa Seger)

Nevnte jeg to gode borgere i to for alltid hjem? Fordi det ikke er omsettelig for oss. Mens valper trives sammen når de er unge, er det ofte ikke tilfelle når de blir eldre. Vi plasserer aldri søsken i et eneste hjem. Men jeg tar opp det i min neste artikkel.